Dette er venstre ramme i læreverket "Naturfag for alle". Dersom du har kommet hit fra en søkemotor bør du gå til forsiden slik at du kan gå inn i læreverket på riktig måte. Klikk her for å gå til forsiden. Legg merke til kapittelnummeret hvis du vil tilbake hit.

4G Metallene

68 av 92 naturlig forekommende grunnstoff er metaller (kapittel 4A). Bare 9 av disse er så stabile at de finnes i ren tilstand i naturen. Vi kaller dem "edle metaller ". I jordskorpen finnes alle andre metaller naturlig kun i kjemiske forbindelse med andre grunnstoff. Jern, med et innslag av nikkel, kan likevel finnes i ren form i meteoritter.

Metaller har spilt en viktig rolle i menneskenes utviklingshistorie. Dette understrekes ved at visse perioder har fått navn etter kunnskapen om å utvinne og bruke metaller: bronsealder, jernalder.

Våre dagers teknologi bygger på en omfattende bruk av et stort antall metaller og legeringer.

1 Metallenes egenskaper

Metallens egenskaper skyldes elektronkonfigurasjonen. Elektronkonfigurasjonstabellen viser at de aller fleste metallene har 1 eller 2 valenselektroner. Unntak er metallene i gruppe 13, 14 og 15. Metallatomene kan oppnå en mer stabil elektronkonfigurasjon ved å gi slipp på valenselektronene, slik at nivået nedenfor kommer ytterst. Metallenes valenselektroner sitter derfor løst. Dette er grunnen til den særegne metallbindingen der atomene holdes sammen gjennom et samlet press fra en omsluttende, felles sky av frie elektroner. Det er denne bindingstypen som fører til at metallene kan smis (bearbeides uten å knuse) og det er den felles skyen av frie elektroner som gjør at metallene leder strøm (elektronene kan strømme gjennom stoffet) og har metallglans (lyset hindres i å trenge inn i stoffet, friske flater blir speilblanke). Metallbindingen fører også til at ulike metaller kan blandes i alle forhold. Slike blandinger kalles legeringer.

2 Framstilling av metaller

Kjemiske forbindelser som opptrer naturlig i jordskorpen kalles mineraler (kapittel 5A Jordskorpens sammensetning og virkemåte ). De aller fleste mineraler i jordskorpen er forbindelser mellom metaller og ikke-metaller. Årsaken er at metallenes evne til å gi slipp på sine valenselektroner fører til at de lett inngår kjemiske forbindelser med grunnstoff som mangler noen få elektroner for å få fullt sett av valenselektroner. Slike grunnstoff finner vi nettopp blant ikke-metallene.

Metallframstilling består i å frigjøre metallet fra det mineralet det er en del av. Ikke alle mineraler egner seg like godt. For det første må vi ha mineraler med et stort innhold av det aktuelle metallet. For det andre må dette mineralet finnes i store nok konsentrasjoner. Dernest må det finnes en praktisk metode for å bryte den kjemiske forbindelsen mellom metallet og de andre grunnstoffene i mineralet. En mineralforekomst som det lønner seg å vinne ut metall av, kalles en malm.

I malmmineralet er metallet et positivt ion. For å framstille rent metall må metallionet reduseres, altså tilføres elektroner. Metallionet må få tilbake de løst bundne valenselektronene, først da vil det bli et metall. Det kan gjøres ved elektrolyse (tilføre elektroner ved hjelp av elektrisk strøm), eller ved å finne et stoff som under visse betingelser (vanligvis høy temperatur) gir fra seg sine elektroner enda lettere enn det aktuelle metallet. Karbonmonoksid, CO, er et slikt stoff.

Bly

Bly (Pb), grunnstoff nummer 82, er et av de metallene som har vært kjent og anvendt helt fra oldtiden. Metallet er så mykt at det kan skjæres med kniv, og kan valses til tynne plater. Det har relativt lavt smeltepunkt (327,46 oC). Massetettheten er litt over 11 g/cm3, altså 11 ganger så tungt som samme volum vann. Fargen er gråhvit.

FORSØK 1 : REDUKSJON AV BLY

Utstyr
Vernebriller, gassbrenner, fyrstikker, blyoksid (gult pulver), to trefliser, teskje, porselenskål.
Bly og blyforbindelser er giftig! Unngå all form for inntak. Vask hendene etter forsøket.

Figur 1. Reduksjon av bly

Lag litt knust trekull av den ene treflisen ved å forkulle enden og knuse kullet i porselenskålen. Ha blyoksid i porselenskålen og bland godt inn i trekullpulveret. Ta litt av blandingen på den flate enden av en ny treflis og hold blandingen inne i gassflammen. Bruk den blå delen av flammen. Det blir dannet små dråper av flytende bly.

Forklaring
Ved høy temperatur reagerer karbonet med oksygen i lufta til karbondioksid (1). Karbondioksid reagerer så med karbonet igjen og danner karbonmonoksid (2). Karbonmonoksid reagerer til slutt med oksygenet i blyoksidet slik at det dannes karbondioksid og rent bly (3):

Jern

Jern (Fe), grunnstoff nummer 26, er det grunnstoffet det er mest av i planeten vår, ca. 37%, regnet etter vekt. Men det meste finnes i jordens indre, i kjernen. I jordskorpen er det ca. 5% jern. Det er likevel det fjerde mest vanlige grunnstoff i jordskorpen etter oksygen, silisium og aluminium. Rent jern er sølvhvitt, forholdsvis mykt og lar seg smi ved vanlig temperatur. Massetettheten er 7,9 g/cm3 og smeltepunktet 1538 oC.

I jordskorpen er jern bundet til blant annet silisium, oksygen og svovel. Menneskene lærte å utvinne metallisk jern fra jernoksider omkring år 1200 f. Kr. Det er riktignok funnet bearbeidede jerngjenstander fra før den tid. Jernet i disse stammer fra meteoritter. Dette jernet er lett kjennelig på grunn av nikkelinnholdet.

Jernvinne
I Norden tok jernutvinning til omkring 300 f. Kr. og økte i omfang helt fram til slutten av vikingtiden. Produksjonen var basert på myrmalm. Malmen fant man i et tynt lag 20-50 cm under myroverflaten. Av konsistens likner den rødbrun, klumpet grus. Malmen ble gravd opp, tørket og knust. En grop i jorden ble foret med stein og leire og deretter fylt med trekull eller ved, som ble tent på. Varmen fikk man opp ved å lede luften fra en stor blåsebelg inn i bunnen av gropa. Når det var blitt tilstrekkelig varmt, strødde man malmen ut i den glødende trekullmassen. På bunnen av gropen ble det etter en tid dannet en jernklump som ble hentet opp med tang. Den glødende, bløte jernklumpen ble lagt på en flat stein eller lignende. Med en slegge hamret smeden ut flytende slagg som var blitt liggende i hulrom i klumpen. Siden ble råjernet brakt til smien hvor det ble ytterligere renset for slagg og bearbeidet.

Masovn
Masovnen er industrialderens variant av jernvinna og bygger på samme prinsipp: jernoksid, karbon (trekull eller koks) og oksygen (fra luft) bringes sammen under høy temperatur. Oksygen reagerer med karbon til karbondioksid (1), karbondioksid reagerer med karbon til karbonmonoksid (2) og karbonmonoksid reagerer med jernoksid til karbondioksid og jern (3):

I industrialderen har hematitt (Fe2O3) og magnetitt (Fe3O4) overtatt for jernoksidene i myrmalmen. Det finnes store konsentrasjoner av disse mineralene en rekke steder i verden, blant annet i Dunderlandsdalen i Nordland (magnetitt og hematitt) og i Sør-Varanger i Finnmark (magnetitt).

I masovnen tilsettes også kalkstein for å lette utskillelsen av slagg. Temperaturen i masoven holdes så høy (ca. 1700 oC) at både jern og slagg smelter. Jernet legger seg nederst i ovnen med slagget over. Produksjonen kan pågå kontinuerlig med påfylling av koks og malm fra toppen og avtapping av jern og slagg fra bunnen.

Men når jernet smelter, blir mye karbon løst i smelten. Jern fra masovner får derfor et høyt karboninnhold, noe som fører til at det blir sprøtt og ikke lar seg smi. Slikt jern kalles støpjern. Uten bearbeiding kan det brukes til produksjon av ovner. Men ellers er støpjern utgangspunkt for produksjon av stål.

Stål
Jernlegeringer med et karboninnhold mindre enn 1,7% kalles stål. Første trinn i framstilling av stål går ut på å fjerne en del av karboninnholdet i støpjernet. Dette gjøres ved å bringe smeltet støpjern i tettest mulig kontakt med oksygengass. Karbonet i jernet vil da forbrenne til karbondioksid. I Bessemer-konverteren, fra 1855, ble trykkluft blåst gjennom jernsmelten. I dag er denne metoden avløst av andre prosesser der man blant annet bruker rent oksygen for å forbrenne karbonet.

For å få stål med spesielle egenskaper (fjærstål, syrefast stål, rustfritt stål osv.) tilsettes forskellige andre metaller. Rustfritt stål, for eksempel, inneholder krom og nikkel.

Aluminium

Aluminium (Al), grunnstoff nummer 13, er et sølvhvitt metall med massetetthet på 2,7 g/cm3, altså bare ca. en tredjedel av stål. Smeltepunktet er 660,32 oC. Det leder strøm og varme svært godt og er umagnetisk. Nest etter jern er aluminium det metallet det produseres mest av i verden og aluminiumslegeringer brukes til et uttall produkter fra store passasjerfly til aluminiumsfolien vi har i kjøkkenskuffen.

Framstilling
Jordskorpen er svært rik på mineraler som inneholder aluminium. 8 % av jordskorpen er aluminium, bundet til silisium og oksygen. Det tok likevel lang tid før menneskene ble i stand til å framstille metallet. Den første som klarte det, var dansken H. C. Ørsted i 1824, men i små mengder. I lang tid var aluminium et sjeldent og uhyre dyrt metall. Gjennombruddet kom i 1886 da amerikaneren C. M. Hall og franskmannen P. L. Heroult hver for seg fant en metode for å framstille aluminium ved elektrolyse. Metoden var basert på bruk av aluminumoksid (Al2O3) som framstilles av jordarten bauxitt. Denne metoden, Hall/Heroult- metoden, er enerådende også i dag.

Kobber

Kobber (Cu), grunnstoff nummer 29, hører til de edle metallene og finnes i ren form i naturen. Størstemengden av kobber i jordskorpen opptrer likevel kjemisk bundet til ikke-metaller i over 150 ulike mineraler.

Kobber er trolig det første metall menneskene tok i bruk til redskaper og våpen. Det ble snart oppdaget at metallet blir hardere og mer anvendelig ved tilsetning av tinn. Dette la grunnlaget for bronsealderen.

Kobber er det eneste metallet, ved siden av gull, som er farget. Metallet er meget smibart, rimelig hardt og det har stor evne til å lede både elektrisk strøm og varme. Massetettheten er 8,95 g/cm3 og det smelter ved 1085 oC.

Bruk
I dagens samfunn har metallet større anvendelse i ren form enn i legeringer. Rent kobber brukes til elektriske ledninger, kokekar, takdekke, vannrør, elektroder og statuer. I mynter, elektronikk, skruer og beslag brukes ulike kobberlegeringer.

Framstilling
Kobberkis, CuFeS2 , er det viktigste mineralet for kobberproduksjon. I de fleste kobbergruver brytes malm med et kobberinnhold på bare 1-2 %. Malmen finknuses og kobbermineralene anrikes ved flotasjon. Deretter framstilles metallet ved en sammensatt prosess som omfatter tørking, smelting og raffinering. Kobbermalm inneholder vanligvis små mengder av sølv, gull, platina og andre metaller. Disse metallene utgjør verdifulle biprodukter. Et annet biprodukt er svovelsyre.

I Norge har det vært kobbergruver en rekke steder. Mest kjent fra gammelt av er kobbergruvene på og omkring Røros, men det har vært betydelig produksjon i Hjerkinn, Løkken, Skorovatn, Bleikvassli, Sulitjelma, Bidjovagge og Repparfjord, blant andre. Nedgang i prisen på verdensmarkedet gjorde at alle norske gruver ble nedlagt i perioden 1970-95. I dag er Chile verdens desidert største produsent. Russland er størst i Europa.

Sink

Sink (Zn), grunnstoff nummer 30, er et blålig hvitt, relativt mykt metall med massetetthet 7,14 g/cm3 og smeltepunkt 419,53 oC.

Bruk
Sink har to store bruksområder. Ca. 40 % brukes som overflatebelegg på jern og stål for å hindre rust. Belegget påføres ved å dyppe jerngjenstandene i flytende sink, eller ved elektrolyse. Det andre store bruksområdet er til legeringer, særlig messing. Forøvrig brukes sink til en rekke kjemiske og tekniske formål.

Framstilling
Sink framstilles fra malm som inneholder forskjellige sinksulfider. Sulfidene skilles fra resten av malmen ved flotasjon og reduseres ved å oppvarming sammen med karbon. En alternativ måte er å løse sulfidene i svovelsyre og framstille sinken ved elektrolyse. I oppløsningen danner sink positive ioner som legger seg på den negative elektroden. Sink produsert i Odda.

Kvikksølv

Kvikksølv (Hg), grunnstoff nummer 80, er det eneste metallet som er flytende ved romtemperatur. Smeltepunktet er - 38,8 oC og massetettheten 13,5 g/cm3. Som navnet antyder, har det et sølvblankt utseende. Til metall å være leder det både strøm og varme dårlig. Kvikksølv har stor grad av edelhet, selv om det ikke hører til edelmetallene. Under normale forhold reagerer det ikke med oksygen.

Kvikksølv løser mange metaller og danner legeringer, amalgamer. Dette gjelder metaller som kobber, sølv, gull, natrium og sink. Kvikksølv løser ikke jern og kan derfor oppbevares i beholdere av jern.

Bruk
Amalgamer med sølv, tinn og kobber har vært viktige tannfyllingsmaterialer. Ellers brukes kvikksølv til termometre, barometre, kvikksølvkontakter, batterier og lamper for kunstig høyfjellsol.

Framstilling
Det viktigste kvikksølvmineralet er sinober, kvikksølvsulfid, HgS, som er rødt. Ved oppvarming i luft vil oksygen reagere med svovelet og kvikksølv frigjøres: .

Kvikksølv er giftig
Kvikksølvdamp er meget giftig, og det må utvises stor forsiktighet ved arbeid med kvikksølv. Hvis kvikksølv er blitt sølt, f.eks. ved at et kvikksølvtermometer er blitt knust, bør alt kvikksølvet fjernes omhyggelig. Til slutt bør det strøs med svovel eller sinkpulver som reagerer med eventuelle rester av kvikksølv og danner langt mindre giftige forbindelser. Kvikksølvforurensing i naturen akkumuleres i næringskjeden.

3 Korrosjon

Det er bare de edle metallene vi finner i ren form i jordskorpen. Alle ikke-edle metaller opptrer naturlig som positive ioner i ulike mineraler. Mineraler der metallionene er bundet til oksygen kaller vi metalloksider. Det er særlig disse mineralene vi bruker til metallframstilling. Det gjøres ved å skape forhold som tilfører elektroner til de positive metallionene slik at de går over til å bli elektrisk nøytrale metallatomer.

Men i kontakt med vår oksygenrike atmosfære vil metallatomene lett komme til å gi fra seg disse elektronene igjen til oksygen slik at det dannes et metalloksid. Dersom prosessen får fortsette vil metallet tæres vekk. Dette kalles korrosjon.

Korrosjonsprodukter som beskytter

Heldigvis er de aller fleste metalloksid faste, ugjennomtrengelige stoff som straks danner en beskyttende hinne på metallets overflate. Denne hinnen hindrer videre korrosjon av det underliggende metallet.

Oksidene som dannes på nikkel og krom er så tynne at de er fullstendig usynlige. Overflaten bevarer derfor sin perfekte metallglans. Andre oksider er synlige, men har like fullt evnen til å verne underliggende metall mot korrosjon. Aluminium, for eksempel, får et overtrekk av aluminiumoksid, Al2O3. Dette gjør at overflaten blir noe mattere, men fortsatt glatt og fin.

Det er ikke bare oksider som kan danne en slik beskyttende overflate. Dersom sink oppbevares i tørr luft, dannes kun sinkoksid. Men dersom luften er fuktig, dannes ulike typer sinkkarbonater. Bly får i fuktig luft et mørkt grått og matt overtrekk av blyoksid som også kan inneholde blykarbonat og blysulfat. Kobber reagerer med karbondioksid og vann i lufta og danner mineralet malakitt, Cu2CO3(OH)2, et grønt mineral. Industrialderens luftforurensing fører dessuten til at kobberet også kan reagere med svovel og danne ulike kobbersulfater. Belegget som dannes kalles irr og det beskytter effektivt mot videre korrosjon.

Rust

Som tidligere nevnt er jern vår sivilisasjons viktigste metall. Men også når det gjelder korrosjon, står jern i en særstilling. Årsaken er at det produktet som dannes når jern korroderer, rust, dessverre ikke beskytter jernet mot videre korrosjon.

FORSØK 2. NÅR RUSTER JERN?

Utstyr
4 ugalvaniserte jernspikre, 4 reagensglass, 2 tette korker, koksalt (NaCl), teskje.

Figur 2. Når ruster jern? Nytt vindu

Sett en spiker opp i hvert av reagensglassene A, B, C og D. Ha ...

  • kaldt vann i glass A slik at spikeren bare delvis er dekket. Skal stå uten kork.
  • kokt vann i glass B slik at glasset blir helt fullt og uten luft når korken settes på.
  • kaldt vann med oppløst salt i glass C. Spikeren skal ikke være dekket. Ikke kork.
  • kokt vann med oppløst salt i glass D. Glasset skal være helt fullt og uten luft når korken settes på.

Vi lar glassene stå i romtemperatur i ca. en uke.

Dette skjer
Kun spikrene i glassene A og C har rustet. Spikeren i C har rustet mer enn den i A.

Forklaring
Kaldt vann inneholder oppløst oksygen. Glassene med kaldt vann lot vi dessuten være åpne. Her kom altså spikrene i kontakt med både vann og oksygen, hvilket er betingelsen for at det skal dannes rust. I de to andre glassene hindret vi spikrene å komme i kontakt med oksygen ved at vi kokte vannet. Dette presset oksygenet ut. I tillegg fylte vi glassene helt før vi satte korken tett på. Jernet i spikrene kunne ikke ruste på grunn av mangel på oksygen.

Spikrene i glass C rustet mer enn den i glass A. Årsaken er at vannet inneholder ioner fra det oppløste saltet. Ionene øker oksygenets evne til å danne forbindelser med jernet. Saltet i seg selv får ikke jernet til å ruste, hvilket vises i glass D der vannet inneholder salt, men ikke oksygen.

I helt tørr luft vil jern og stål korrodere langsomt. Etter en tid vil det dannes et mørkt, vannfritt jernoksid, magnetitt, Fe3O4. Dette vil virke beskyttende så lenge vann ikke kommer til.

Når vann og oksygen er tilstede samtidig, dannes vannholdig jernoksidhydroksid, FeOOH · (H2O)n. Leddet (H2O)n betyr at det er et varierende innhold av vann i krystallgitteret. Stoffet danner et rødbrunt, porøst lag som løsner i flak etter hvert som overflaten korroderes. Korrosjonen går raskere dersom vannet inneholder ioner fra oppløst salt eller syre.

FORSØK 3. NÅR JERN RUSTER, FORBRUKES OKSYGEN

Utstyr
Skål med vann, begerglass, stålull, dobbeltsidig tape.

Figur 3. Når jern ruster, forbrukes oksygen Nytt vindu

Bruk tapen til å feste stålull til bunnen på innsiden av begerglasset. Stålullen bør ikke være av den typen som inneholder såpe. Sett begerglasset opp i vannskålen med åpningen ned. Legg merke til hvor høyt vannflaten står inne i begerglasset. Legg om nødvendig noe tungt oppå glasset.

La det hele stå i noen dager og hold øye med utviklingen.

Dette skjer
Stålullen ruster og vannflaten inne i glasset stiger gradvis.

Forklaring
Når stålullen ruster reagerer den med oksygenet i luften. Luften i begerglasset mister sitt oksygeninnhold og volumet minker. Dermed stiger vannflaten her.

Rustbeskyttelse

Rustangrep på jernkonstruksjoner krever store ressurser fra samfunnet, både for å forebygge og erstatte. Nettopp på grunn av rustproblemet vil man gjerne nytte andre materialer der det er mulig, for eksempel aluminium, plast eller messing. Men stål brukes fortsatt til biler, maskiner, broer, skip, oljeplattformer, rørledninger, jernbaner, industri- og forretningsbygg, takplater, beslag, hermetikkbokser, skruer og spiker, for å nevne noe. Alt dette må skjermes så godt som mulig for å minske rustens ødeleggelser.

Det vanligste er å beskytte jern og stål ved hjelp av maling eller lakkering. Hensikten er å hindre jernet i å komme i kontakt med vann og oksygen. Det samme gjelder fortinning, som brukes på hermetikkbokser. Her er jernet dekket av tynt lag av metallet tinn. Dersom det beskyttende tinn- eller malinglaget blir skadet vil det kunne danne seg rust. En mye mer effektiv måte er å blande krom og noe nikkel inn i jernet. Dette fører til at det danner seg et usynlig lag av beskyttende kromoksid på overflaten. Selv om overflaten skulle bli påført skade, vil det straks dannes ny kromoksid i skadestedet. Dette er prinsippet bak rustfritt stål. Men krom og nikkel er kostbare metaller og rustfritt stål er mange ganger dyrere enn annet stål.

Jern og stål som er konstant under vann kan beskyttes mot rustangrep ved hjelp av offeranoder. Disse er vanligvis av sink. Sinken er festet til stålet på en slik måte at det er elektrisk kontakt mellom metallene. Dersom metallene befinner seg i en løsning som leder strøm (vann, sjøvann, alle løsninger som inneholder ioner), vil det oppstå en spenningforskjell mellom dem. Stålet får en svak positiv ladning mens sinken blir svakt negativ. Spenningsforskjellen skyldes at sink har løsere binding til sine ytterelektroner enn jern.

Den positive ladningen som stålet får, gjør at jernatomene holder på sine elektroner. Det skjer ingen reaksjon.

Sink, derimot, mister ytterelektronene sine til positive H3O+-ioner i vannet. Da blir sinkatomene selv til positive ioner og går i oppløsning. Sinkanodene tæres gradvis vekk og må erstattes.

Den samme rustbeskyttende effekten kan oppnås med påtrykt spenning. Da blir stålet koblet til den positive polen til en likestrømskilde. Den positive ladningen holder jernatomenes elektroner fra å reagere med positive ioner i vannet.

Offeranoder kan beskytte store stålgjenstander, som skip og undersjøiske rørledninger. På mindre gjenstander som spiker, skruer, beslag, takrenner, og også bilkarosseriet på noen bilmerker, brukes galvanisering. Stålgjenstanden blir overtrukket med et sinkbelegg. Dette kan gjøres ved elektrolyse eller ved dypping i sinksmelte. Sinken vil danne et beskyttende lag. Men den vil også virke som offeranode dersom laget skulle bli skadd slik at stålet ble avdekket.

Spenningsrekken

Felles for alle metaller er at de har løse ytterelektroner. Men elektronene sitter ikke like løst hos alle. Magnesium, for eksempel, gir fra seg sine valenselektroner lettere enn sink. Det betyr at magnesium har lettere for å reagere enn sink, magnesium er mer reaktivt. Dess mer reaktivt et metall er, dess mindre edelt er det. De edle metallene, som sølv og gull, er de minst reaktive metallene. Den såkalte "spenningsrekken" er en liste som viser hvor reaktive grunnstoff er i forhold til hverandre.

Figur 4. En del metallers plassering i spenningsrekken

Ut fra metallenes plassering i spenningsrekken kan vi avgjøre hvilket metall som kan fungere som offeranode for et annet. Vi ser at sink er mer reaktivt enn jern. Derfor kan sink brukes som offeranode for å beskytte jern mot korrosjon.

4 Sammendrag

5 Kontrollspørsmål

Svartabell. Klikk på riktige svar. Grønt betyr riktig, rødt betyr feil.

Når du er ferdig, skal 11 ruter være grønne. Greier du å unngå de røde?

  1. I metallbindingen er valenselektronene ...
  2. Hva er en malm?
  3. Moderne jernproduksjon skjer i masovner med temperatur på 1700 oC. Jernoksid, koks og kalkstein blir kontinuerlig tilsatt fra toppen. Hvorfor kalkstein?
  4. Hva er stål?
  5. Hvilket av disse metallene brukes mest i fly?
  6. Hvilke av disse metallene brukes til elektriske ledninger?
  7. To av disse stoffene må til for at jern skal ruste.
  8. Hvilket av disse metallene kan brukes som offeranode for stål?
  9. Ved galvanisering blir jernet overtrukket med ...