Dette er venstre ramme i læreverket "Naturfag for alle". Dersom du har kommet hit fra en søkemotor bør du gå til forsiden slik at du kan gå inn i læreverket på riktig måte. Legg merke til kapittelnummeret hvis du vil tilbake hit. Klikk her for å gå til forsiden.

5F Mennesket kommer

Livsforholdene på jorden styres ikke bare av fysiske eller astronomiske prosesser, men også av livet selv.

Et godt eksempel er cyanobakterier, de første organismene som skaffet seg energi ved fotosyntese. Disse bakteriene oppsto for minst 2,8 milliarder år siden og deres framvekst førte til at atmosfæren ble tilført oksygengass (O2), som er fotosyntesens "avfallsprodukt". Oksygenet var avgjørende for den videre utviklingen av livet. Dels fordi det kunne oppstå organismer som skaffet seg energi ved å forbrenne organiske forbindelser (til det trengs det oksygen), men også fordi det førte til dannelse av ozon (O3) i atmosfærens høyere deler. Ozongassen hindret ultrafiolett stråling fra solen i å nå ned til jordoverflaten, og først da kunne livet erobre grunne havområder, landområdene og luften.

I dette kapittelet skal vi se på framveksten av en annen livsform som på en kanskje like dramatisk måte er i ferd med å påvirke alle organismers livsbetingelse på jorden: mennesket. Ved hjelp av en stor hjerne, oppreist gange, to frie armer og hender med velutviklet gripefunksjon har mennesket overlevd, økt i antall og spredt seg til alle verdenshjørner. Overalt har mennesket utnyttet naturen til sitt formål på en måte som er helt ny i livets utviklingshistorie.

Denne menneskelige suksess har gått hardt ut over andre livsformer. I løpet av fanerozoikum kjenner vi til fem tidligere perioder med massedød av arter. Vi er nå inne i den sjette. Denne gang er det mennesket som er årsaken.

Figur 1. Fem store utryddingsperioder i fanerozoikum

Menneskets virkning på livsmiljøet vil vi ta for oss i neste kapittel. Dette kapittelet skal handle om hvordan mennesket ble til.

1 Menneskets plass i dyreriket

Mennesket er et pattedyr. Innenfor pattedyrklassen tilhører det ordenen primater.

Primater

Lemmer
Primatene har to armer og to bein, istedet for fire bein som hos de fleste pattedyr, og har hender og føtter istedet for poter. Klør er helt eller delvis erstattet av flate negler. Lemmene hos primatene er opprinnelig utviklet for å leve i trær med gripehånd og gripefot med motstilt tommel. Hårløse hudputer på hender og føtter gir økt friksjon og bedre grep. Riller i hudputene gir hvert individ et eget fingeravtrykk.

Figur 2. Primatenes lemmer

Sanser
Syn og hørsel er dominerende sanser, med øyne rettet forover slik at synsfeltene overlapper hverandre. Den som skal hoppe eller svinge seg fra grein til grein må ha god evne til å bedømme avstander. Primatenes foroverrettede øyne ser samme område, men fra litt forskjellig synspunkt. Bildene blir derfor litt ulike. Når de bearbeides i hjernen, gir dette dybdesyn.

Hjernebarken er velutviklet og sterkt foldet, og områder for syn og hørsel er forstørret. Luktsenteret, og dermed luktesansen, er derimot redusert. Dette må ha skjedd etter hvert som synssansen ble utviklet.

Øynene ligger beskyttet i en beinhule i hodeskallen. Dette gjør at øyet ikke forstyrres av tyggemusklene. Viktig for å holde utkikk etter farer mens man spiser.

Figur 3. Primatenes syn

Slektskapsforhold

Opprinnelig levde primatene som små innsektetende, nattaktive dyr i trær. De lignet dagens trespissmus. For ca. 40 millioner år siden utviklet det seg to grupper: halvaper og ekte aper. Spøkelsesaper er en liten gruppe som står i en mellomstilling.

Mennesket tilhører de ekte apene. Gruppen deles igjen i vestaper og østaper. Vestapene lever utelukkende i regnskogene i Sør- og Mellom-Amerika. Hvis vi ser bort fra mennesket, finner vi østaper kun i tropisk Afrika, på Gibraltar, i Japan og i Sørøst-Asia.

Østapene deles i tre familier: Gibboner, dyreaper og menneskeaper.

Menneskeapefamilien har seks arter: Orangutan (to arter), gorilla, sjimpanse (to arter) og menneske.

Figur 4 viser slektskapsforholdet mellom mennesket og de øvrige nålevende primatene.

Figur 4. Menneskets slektskap til andre nålevende primater

2 Menneskets biologiske utviklingshistorie

Studiet av menneskets utviklingshistorie startet midt på 1800-tallet da det i Neandertal i Tyskland ble funnet skjelettrester etter en forhistorisk mennesketype. Denne fikk navnet Homo neanderthalensis, neandertalmennesket, etter funnstedet. Siden den gang er det funnet titusenvis av menneskelignende fossiler, av ulike typer, en rekke steder i verden. Det er bare de faste delene av kroppen som finnes i slike funn: tenner, underkjever, hele eller knuste hodeskaller, men også hele skjeletter. I tillegg kartlegges fossiler av dyr og planter fra samme område og periode. Det er også funnet redskaper, våpen, bålrester, og boplasser. Grundige analyser av alt dette materialet, sammen med de siste tiårenes undersøkelser av DNA fra nålevende og utdødde arter har gjort det mulig, langt på vei, å rekonstruere de utdødde menneskeartenes utseende, liv og utbredelse.

Figur 5. Funn av menneskefossiler

Forskningen innen dette fagfeltet er langt fra avsluttet. Det gjøres nye funn og det blir utført nye og enda grundigere analyser. Disse vil ganske sikkert endre deler av bildet, og føye til nye detaljer.

Homininer

For kanskje 10 millioner år siden, i Afrika, ble en art menneskeaper isolert i to ulike områder. Årsaken kan ha vært utviklingen av fjellkjeder knyttet til den østafrikanske riftdalen. Den ene gruppen befant seg i vestlige del av Afrika, den andre i den østlige. Hver gruppe fikk deretter sin egen utvikling og ble etterhvert svært ulike. Dagens sjimpanser er et resultat av den vestre gruppens utvikling, mens utviklingen i den østlige gruppen skapte dagens mennesker.

Dagens mennesker, sammen med de mange menneskeartene som døde ut på veien, kalles med et fellesnavn homininer. Homininer kan vi dele inn i tidlige mennesker, nærmennesker og ekte mennesker.

Figur 6. Homininer

Tidlige mennesker (7 - 4 millioner år)

Det er ikke mange spor som er funnet etter mennesker fra dette tidsrommet, og de er sparsomme. Det eldste er fra Tsjad. I 2001 fant en stor fransk ekspedisjon et 6 - 7 millioner år gammelt kranium. Fossilet ble kalt sahelantropus tchadensis. Alderen og kraniets utforming tyder dette kan være svært nær den arten som delte seg i en linje som førte til sjimpansene og en annen som førte til menneskene. I dag er funnområdet en ørken, men helt fram til for 4 millioner år siden var dette et frodig landskap med savanne, skog, sjøer og et yrende dyreliv.

Figur 7. Sahelantropus tchadensis

Det yngste, og til nå viktigste funnet av tidlige mennesker, ardipithecus ramidus, ble gjort i Etiopia i 1995. Det ble avdekket et nesten helt skjelett, aldersbestemt til 4,4 millioner år. Men materialet var i dårlig forfatning. Utgraving og etterarbeid ble derfor svært omfattende. Først i 2009 ble funnet publisert gjennom en rekke artikler i tidsskriftet Science, presentert under kallenavnet "Ardi".

Figur 8. "Ardi" (ardipithecus ramidus)

Samtidig som Ardi ble gravd ut, ble det samlet 135 000 fossiler av samtidige dyr og planter. Funnene viste at Ardi levde i et frodig skogsmiljø med tett underskog, ganske ulikt det tørre savannemiljøet som preger området i dag.

Nærmennesker (4,2 - 1,5 millioner år)

Det er funnet et stort antall fossiler fra denne perioden. Derfor ser vi et mye tydeligere bilde av utviklingen. Likevel er det åpen uenighet og pågående debatt om inndeling i arter og slektskapet mellom de ulike formene.

Det vitenskapelig navnet for nærmennesket er australopithecus, latin for "sørapen". Felles for de ulike formene er at de gikk på to bein, nesten helt på samme måte som dagens mennesker. Dette ses på konstruksjonen av føtter, kneledd, bekken og ryggsøyle.

De berømte 3,6 millioner år gamle fotsporene som i 1978 ble funnet i Laetoli, Tanzania er knapt å skjelne fra spor avsatt av moderne menneskeføtter. Men samtidig viser de mange funnene av australopithecus at de hadde mange apelignende trekk: ansikter med framstående kjeve, hjernen bare litt større enn hos sjimpanser og lange armer.

Flest funn, og tydeligst bilde har vi av arten australopithecus afarensis, "sørapen fra Afar" (Etiopia). Det berømte 3,2 millioner år gamle fossilet "Lucy", som ble funnet i 1974, tilhører denne arten.

Figur 9. Australopithecus afarensis

Ekte mennesker (2,4 millioner år - nåtid)

Vitenskapelig navn for ekte mennesker er Homo, latin for "lik", underforstått "lik oss".

Den tidligste arten av slekten homo kalles Homo habilis (2,4 - 1,7 millioner år), "det hendige menneske". De eldste fossiler er 2,4 millioner gamle, fra Oldupai-kløften i Tanzania. Her har man også funnet de eldste steinredskapene med en alder på 2,6 millioner år. Forskerne tror at Homo habilis var den første av våre forgjengere som på en bevisst måte laget redskaper av stein. Disse besto av skarpe steinfliser laget ved å slå harde, homogene bergarter mot hverandre. Slike skarpeggede fliser ble brukt til å skjære med, for eksempel gjennom dyrehuder for å få tak i kjøttet.

Figur 10. Homo habilis

Det levde flere arter av Australopithecus og Homo i Afrika på denne tiden. Men de var sidegrener som døde ut (figur 6).

Mens Homo habilis kan ses på som en overgangsform mellom Australopithecus og Homo er Homo ergaster (1,9 - 1,4 millioner år) helt klart et menneske. Homo ergaster skilte seg ut med større hjerne og med kroppsproporsjoner som dem man finner hos nålevende mennesker. På avstand ville de antakelig kunne forveksles med moderne mennesker. Det er funnet steinredskaper nær Homo ergaster-funn. Brente bål- og beinrester tyder på at de også behersket ild. Et skjelett av en Homo ergaster-kvinne, funnet i Kenya i 1973, viser store misdannelse framkalt av A-vitaminforgiftning. Kvinnen må ha vært hjelpetrengende i lang tid før hun døde. Dette er det tidligste funn som viser at voksne individer hadde omsorg for hverandre.

Figur 11. Homo ergaster

Den første utvandring fra Afrika

Alt for 2 millioner år siden vandret de første artene av Homo-slekten nordover og ut av Afrika.

Figur 12. Geografisk og tidsmessig fordeling av arter i slekten Homo

Sannsynligvis var dette grupper av arten Homo ergaster, eller en tidlig form, en mellomting mellom habilis og ergaster. De spredte seg nord til Kaukasus og østover helt til Indonesia og Kina. Havnivået var i perioder lavere på denne tiden. Årsaken var vekslingen mellom istider og varmeperioder. Under istidene var havnivået på sitt laveste og da var store deler av det indonesiske øyriket et sammenhengende landområde hvor planter, dyr og mennesker kunne spre seg fritt. Dette landområdet omfattet også øya Java, der det er gjort svært mange viktige knokkelfunn.

Alle funn i Sørøst-Asia fra denne perioden klassifiseres som Homo erectus (1,9 millioner år - 70 000 år), "det oppreiste mennesket". På grunn av fellestrekk med Homo ergaster, mener mange forskere at det dreier seg om samme art.

Figur 13. Homo erectus

Imens utviklet Homo ergaster seg i Afrika, og for ca. 1,8 millioner år siden utviklet de nye og mer avanserte redskaper. Denne redskapskulturen kalles Acheulen. Det viktigste verktøyet var dråpeformede steinøkser av ulike størrelser. De var fint tilhugd på begge sider slik at de dannet en kantet egg. Denne redskapskulturen spredte seg etter hvert nordover til Lilleasia og østover til India. Utvandringen fra Afrika var altså ikke noe engangfenomen, men vedvarte over hundretusener av år.

Menneskene hadde også lært å steke maten over ilden, noe som gjorde den lettere å tygge. Derfor ble tyggeapparatet (kjeve og tenner) etter hvert mindre og ansiktet flatere.

Homo i Europa

De første funn av Homo i Europa er 1,2 millioner år gamle (figur 12). Innvandringen skjedde dels fra øst gjennom Lilleasia (Tyrkia), dels fra vest gjennom den iberiske halvøy (Spania). På denne tiden var Gibraltarstredet tørrlagt i enkelte perioder slik at både dyr og mennesker kunne passere fritt. De tidligste funn er fra to lokaliteter i nordlige Spania og de klassifiseres som en egen art, Homo antecessor.

Figur 14. Homo antecessor

Homo antecessor kan ha vært en overgangsform mellom tidligere former (Homo ergaster/erectus) og Homo heidelbergensis (figur 12).

Figur 15. Homo heidelbergensis

Homo heidelbergensis oppsto i Afrika for minst 400 000 år siden. Arten spredt seg etter hvert til både Europa og Asia. Men geografisk adskillelse førte til at Homo heidelbergensis ble splittet i to arter. I Europa ble den stamfar til Homo neanderthalensis, mens den i Afrika utviklet seg til det moderne menneske.

I over 200 000 år regjerte neanderthalerne alene i Europa. De var kraftig bygget og drev jakt på den tidens storvilt, blant annet kjempehjort og mammut. Neanderthalerne laget avanserte redskaper, de hadde språk og de levde i grupper med kompleks sosial struktur.

Figur 16. Homo neanderthalensis

Samtidig, i Afrika, utviklet det moderne menneske, Homo sapiens, seg. De eldste fossiler, funnet i Etiopia, er 160 000 år gamle. Da Homo sapiens etter hvert utvandret til andre verdensdeler, ser det ut til at de enten fortrengte sine slektninger, eller at de alt var vekke. Alle andre arter av slekten Homo er i alle fall utdødd. Neanderthalerne kan ha levd helt fram til for bare ca. 30 000 år siden, og da side om side med Homo sapiens.

Homo sapiens har erobret alle verdensdeler og har tatt naturen i bruk på en måte som har endret livsvilkårene for både dem selv og alle andre livsformer. Dette skal vi gå nærmere inn på i neste og siste kapittel om planeten Jorden.

Figur 17. Homo sapiens

Et overaskende funn i Indonesia

I 2003 ble det gjort et overaskende funn på øya Flores i Indonesia. I en hule ble det funnet et skjelett av en kvinne i 30-årsalderen som levde for bare 18 000 år siden. Hun var 1 meter høy med relativt lange armer, og hadde et hjernevolumet på bare 380 cm3, en tredjedel av hjernevolumet til et moderne menneske. Siden er det funnet skjelettrester av ytterligere ni individer, samt en rekke redskaper som er fra 12 000 til 94 000 år gamle. Funnet anses å tilhøre en ny art som har fått navnet Homo floresiensis.

Mange teorier er framsatt, blant annet at Homo floresiensis kan være moderne mennesker som er utsatt for såkalt "øydverging", det vil si dvergvekst på grunn av langvarig isolasjon på en relativt liten øy. Dyrelivet på Flores var nemlig utsatt for denne effekten. En annen forklaring er at floresmenneskene er etterkommere etter Homo erectus (figur 12).

Figur 18. Homo floresiensis

3 Utvandringer fra Afrika

Alle menneskearter unntatt neanderthalerne har oppstått i Afrika. Men flere av artene finner vi spor av i andre deler av verden. Det er kartlagt minst tre store utvandringer ut av Afrika (figur 12).

Den første startet for nesten 2 millioner år siden og besto av Homo ergaster/erectus som vandret østover langs de nå oversvømte kystene av det sørlige og østlige Asia, helt fram til Indonesia (Sunda-plattformen) og Kina. De kom aldri til Australia.

Den andre utvandringen var Homo antecessor (til Spania for 1,2 millioner år siden) og Homo heidelbergensis (gjennom Midt-Østen, Lilleasia og Russland for 600 000 år siden) som spredte seg nordover til Sør- og Mellom-Europa og vestlige deler av Asia. Her utviklet heidelbergensis seg til Homo neanderthalensis. De rådde grunnen alene i de mange hundre tusener av år som gikk før Homo sapiens kom dit for 40 000 år siden.

Den tredje utvandringen besto av Homo sapiens, det moderne menneske. Arten var antakelig fullt utviklet for 200 000 år siden, i Øst-Afrika. Gruppen må ha vært ganske fåtallig, for moderne DNA-analyser viser at den genetiske variasjon hos dagens mennesker, uansett folkeslag eller bosted, er svært liten. Dette er tegn på kort utviklingshistorie med utgangpunkt i få individer.

Det ser ut til at Homo sapiens holdt seg i Øst-Afrika helt til for for 80 000 år siden. Da må det ha skjedd noe, antakelig av kulturell art, som med ett slag økte overlevelsesevnen betydelig. Folketallet økte og dermed presset på de lokale ressursene. Dette førte til utvandring til nye områder (se figur 19 nedenfor):

Figur 19. Homo sapiens' utvandring fra Øst-Afrika

4 Kontrollspørsmål

Svartabell. Klikk på riktige svar. Grønt betyr riktig, rødt betyr feil. 

Når du er ferdig, skal 13 ruter være grønne. Greier du å unngå de røde?

  1. Cyanobakterier endret jorden ved å tilføre atmosfæren ...
  2. Biologisk sett er mennesket ...
  3. Neandertal i Tyskland er kjent for ...
  4. For ca. 10 millioner år siden ble en art menneskeaper skilt i to isolerte grupper. Den ene gruppen utviklet seg til dagens sjimpanser, den andre til dagens mennesker. Hvor utviklet de to gruppene seg?
  5. Hvilken art regnes for å være svært nær den arten som delte seg i en linje som førte til sjimpansene og en annen som førte til menneskene?
  6. Omtrent når antas det at de tidligste formene av ekte mennesker, slekten Homo, oppsto?
  7. Alt for 2 millioner år siden vandret de første artene av Homo-slekten (Homo ergaster/erectus) ut av Afrika. Til hvilke deler av verden spredde de seg?
  8. Hva var en av årsakene til at nye menneskearters ansikter stadig ble flatere?
  9. Homo sapiens, det moderne mennesket, var antakelig fullt utviklet for 200 000 år siden, i Øst-Afrika. Når begynte denne arten å spre seg ut av Afrika?